Kamprop (med bismak)

De er jo overalt.

Han stopper deg på gaten. "Hei, kan jeg få spørre deg om noe?" Du vet hva han vil, og du misliker ham allerede. Han har skitten olabukse og skitten fleeceskjorte og sikkert hepatitt. Og som om ikke det var nok, vil han tyne deg for penger også. Han har gjort det før, du kjenner ham igjen. Han er frekk nok til å innlede med det retoriske trikset "hei, kan jeg få spørre deg om noe?"
For du er kjip hvis du sier nei. Kanskje lurer han bare på hvor mye klokken er. Eller hvilken trikk som går mot Blåkors (11'ern mot Kjelsås, gå av ved Hausmanns gate), eller hvordan han kommer seg til Åsterud behandlingssenter på Haslum.
"Ja, du kan få spørre meg om noe."
"Du skjønner, jeg mangler bare en tier for å kjøpe en kebab, også er jeg så jævlig sulten for jeg ha'kke spist på tre da'er ikke sant, også lurte jeg på om du kunne hjælpe meg ..."

( En venn av meg som jobbet på Narvesen ved Nationaltheatret, fortalte at de narkomane som kom innom for å veksle småpenger til sedler, ofte hadde opp mot tusen kroner. (Oj, det var jammen en dyr kebab.) )

"Nei, du kan ikke få penger. Hvor mange ganger må jeg egentlig si nei til deg?"

Det burde inngås en avtale. Når en narkoman tigger nærmer seg, burde det være et tegn man kunne gjøre så han eller hun skjønner at det ikke er vits i å spørre om penger. For eksempel kunne vi heve hånden med flaten ut, som et slags stopp-symbol.

Det finnes et flere hundre år gammelt ordtak fra Bærum som sier "den som gir til en tigger skal slås til han ligger". Hvis folk konsekvent hadde sluttet å gi, ville de slitne søppelmenneskene trekke seg tilbake som Pavlovske hunder. Hvordan høres "tigger-fritt Oslo" ut for deg? Hm..?

Ta byen tilbake!

(En sliten jente stopper meg like utenfor Saga kino en høstkveld. Hun har ofte spurt om penger. Hun sier: "Har ikke jeg sett deg før." Jo, tenker jeg. Jeg har sagt 'nei' til deg hundre ganger.
"Nå vet jeg" kommer det fra henne, "gikk ikke du på Hauger ungdomskole?"
"Jo.."
"Husker du meg? Det er Lene Christine."
Oj. Jeg husker henne. Husker henne godt, til og med.
"Hvordan går det med deg da?" spør hun.
"Nei, det går bra. Jeg studerer litt og sånn, da vet du."
"Jeg..." Hun skal til å servere en premieløgn, men så får hun tårer i øynene og ser ned. "Se på meg. Jeg er så på kjøret. Jeg er så sliten. Jeg og kjæresten min sov i Ibsen-parkeringshuset i natt. Det var jævlig kaldt. Vet ikke om jeg orker en vinter til."
Hun setter seg på bakken, jeg følger hennes eksempel. Ser på henne. Hun har røde flekker på buksa.
"Kunne du trodd at det var maling?" spør hun, mens øynene fylles av tårer igjen.
Joda, jeg kunne trodd det.
Vi snakker lenge. Det er en hyggelig samtale. Hun er morsom og oppvakt. Drømmer om å bli jurist. Når vi har reist oss fra bakken, og skal skilles, blir hun stille, og ser ned og for tredje gang fylles øynene hennes med tårer.
"Du... du kunne vel ikke hjelpe meg med noen kroner...")

(De er jo overalt. Hvorfor er de overalt?)